Mange steder rundt oss kan vi få øye på en granskog eller flere. Granskogen kjennetegnes av trær som står tett i tett, med tettvokste greiner som stenger mye av lyset ute. Du har kanskje som jeg en gang eller flere, stått ved inngangen til en granskog og kikket inn. Stående der og kikke inn, kan det se temmelig tettgrodd og ufremkommelig ut. Ved å kikke inn i granskogen fra dette stedet, kan det virke som det er umulig å kunne gå særlig langt inn i skogen før trær og greiner « blokkere» veien.
Sist gang jeg stod slik og kikket inn i en granskog, lurte jeg på om det var noen vits i å gå inn der. Jeg så for meg at jeg veldig snart måtte snu og gå tilbake igjen. Det virket som om trærne stod for tett i tett, ifra der jeg betraktet de. Jeg bestemte meg likevel for å gå inn, og la i vei med noen forsiktig og prøvende skritt. Mens jeg beveget meg fremover, var jeg ganske sikker på at denne vandringen inne i granskogen kom til å bli kort. Så viste det seg, etter hvert som jeg gikk lengre og lengre inn, at jeg fant stadig en ny sti jeg kunne gå på og som førte meg lengre inn i skogen. Dette til tross for at det tidligere så ut til å være ufremkommelig og stengt her inne blant grantrærne.
Granskogen og livene våre
Dette ble et talende bilde for meg. Det fikk meg til å tenke på livene våre, og «vandringen» gjennom de ulike hverdagene vi har. Noen ganger kan hverdagene og utfordringene som ligger foran oss, virke som en tettgrodd granskog, uframkommelig og mørk. Når vi står og kikker «inn i granskogen», på dagene eller utfordringer som ligger foran oss, kan det være vanskelig å se at det er noen vei igjennom. Ved inngangen til livets granskog kan det virke som det er for mange «grantrær», for tett skog eller for mange hindringer som vil gjøre det vanskelig eller umulig for oss å komme igjennom.
Erfaringen i granskogen
Jeg erfarte noe på turen i granskogen denne dagen. Det var først da jeg hadde beveget meg inn i selve skogen, at jeg oppdaget at stier dukket opp etter hvert som jeg gikk. Slik kan også vandringen gjennom de utfordrende hverdagene være for oss. Å stå ved inngangen til «granskogen» vår og kikke på det som ligger foran oss, kan det virke umulig å kunne ta seg igjennom det. På forhånd har vi ingen sjanse til å få øye på de skjulte stiene som ligger foran oss. De oppdages kun når vi beveger oss fremover. Ettersom vi tar skritt for skritt, går «dypere inn» i det som ligger foran oss, kan vi erfare at det åpner seg stier for oss mens vi går.
Flere oppdagelser
Jeg oppdaget også noe annet den dagen på tur i granskogen. Da jeg stod der i utkanten og kikket inn, virket det meste tørt og mørkt, fargeløst og livløst. «Hva er det liksom å se og glede seg over i en granskog? Fint lite!», var tanken jeg stod med da. Ettersom jeg beveget meg innover, ble denne tanken utfordret. For jammen meg var det ikke bare tørt og mørkt, fargeløst og kjedelig! Noe av det første jeg la merke til, var hvordan solstrålene fant sin vei igjennom tette greiner og barnåler. Så viste det seg et teppe av mose i ulike grønnfarger, og med ulike mønster og struktur i bladverket sitt. Det lå kongler i ulike størrelser spredd utover på bakken flere steder. Og etter ei tids vandring innover, fant jeg også et eget «skogens kunstverk» i form av en knekt trestamme hvor mose, treverk og frossent vann på stammen utgjorde et fascinerende fargespill og mønster! Da jeg stoppet opp og ble stille, kunne jeg høre hvordan vinden suste i tretoppene og skapte stemning der i granskogen. Her, et godt stykke ifra inngangen til granskogen, oppdaget jeg at det fantes «små skatter» jeg kunne glede meg over, på steder jeg ikke hadde ventet det.
Våre livs granskoger
Slik kan det også være i livene våre. Ved inngangen til krevende hverdager eller utfordringer, kan det som ligge foran oss virke tørt og mørkt, fargeløst og livløst. Tanker som «hva kan jeg vel se og glede meg over i det som ligger foran meg nå?», kan lett dukke opp. Der i utkanten, på avstand, før vi har tatt et eneste skritt inn i «skogen», kan det virkelig være lite å få øye på og glede seg over! Det er først når vi kommer lengre inn i det som kan virke som tørt og fargeløst, at vi kan oppdage skjulte skatter i mørket. Vi må altså ta skritt, bevege oss innover og fremover, før vi kan gjøre oss uventede oppdagelser.
Husk!
Så neste gang du står ved inngangen til livets og hverdagens granskog; husk at du vil finne gangbare stier når du beveger deg fremover. Og husk at du kan bli overrasket av å finne skatter å glede deg over, som du på forhånd ikke kunne vite fantes der!
