For meg er en «Reise» eller en «Vandring» metaforen jeg velger meg. Ifra vugge til grav er jeg på «vandring» gjennom forskjellig terreng, med varierte landskap, skiftende årstider og ulike livssituasjoner som gir reisen innhold og form. Gjennom livets «reise» er forskjellige personer med meg, noen for kortere tid, andre for et lengre løp og noen muligens hele livet.
Skiftende forhold
I de fargerike, solfylte og livgivende landskap, oppleves «vandringen» for meg meningsfull, innholdsrik og lite krevende. Da kjennes det nok lettere å invitere andre med inn på min «vandring» gjennom livets dager. Annerledes er det i de landskapene hvor skodda siger inn, kulda fester sitt grep og sola er gjemt bak skyer. Da sitter det lengre inne å ønske medvandrere velkommen langsmed mine skritt. Veien blir tung, hvis jeg blir gående alene for lenge. Noen ganger trenger jeg pusterommet litt bortenfor alle folk rundt meg, for alenetid, stillhet og ro. Da er det godt å være alene. Men når veien er lang og bakken uendelig bratt, kan den ensomme vandringen være vel tung å gå. Og akkurat da, er nødvendigheten av å slippe en medvandrer til ekstra viktig.
Vandring i felleskap
Når jeg har vandra lenge nok i livet, fylles sekken min stadig, både av godt og av vondt. Går jeg for lenge uten å stoppe opp, sette meg ned, åpne sekken for å kikke oppi, sortere, beholde og kaste, kan vandringen bli unødvendig tung. Noen ganger klarer jeg fint å stoppe opp, kikke oppi sekken min og sortere dens innhold. Andre ganger orker jeg ikke tanken på et lite glimt oppi en gang. Dersom det blir for mange ganger, over lengre tid at jeg ikke orker å ta denne kikken oppi sekken, kan bare tanken på å gjøre det kjennes umulig. Da tror jeg det er bedre for meg om jeg ikke tenker på sekken i det hele tatt, men biter tennene sammen, holder blikket stirrende på veien foran meg, samtidig som jeg overbeviser meg selv om at denne vandringen klarer jeg. Dette klarer jeg helt fint, helt alene! Og det skal jeg vise for alle rundt meg! Jeg lurer jo ingen andre enn meg selv. Jeg klarer meg ikke fint, alene. Når landskapet jeg beveger meg i er preget av skodde, kulde og grå skyer over lengre tid, trenger jeg andre. Jeg trenger noen som kan vandre et stykke vei med meg. Som kanskje til og meg kan bære sekken for meg i en periode. Og når tida er moden for det; sette seg ned sammen med meg og åpne sekken. For at vi sammen kan ta en kikk på hva som ligger oppi, sortere innholdet alt etter hva jeg ønsker, trenger og vil ha med meg videre på vandringen.
Sterkere sammen
Vi er skapt til fellesskap, og var aldri ment å skulle klare alt selv, helt alene. Sammen er vi som kjent sterkere, og en delt byrde kan bli en lettere byrde. Noen ganger sitter det uendelig langt inne å komme til erkjennelsen av at jeg ikke klarer det selv, jeg trenger hjelp. Og det kan koste mye å være ærlig om akkurat det. Samtidig er det nok mange med meg som er takknemlig for å kunne få oppleve styrken ved å ha en medvandrer, og å få være en medvandrer for en annen. Det er jo akkurat sånn dette livet er; vi vandrer ikke alene, men er til for vandre sammen.
Ønsker du en medvandrer?
Måtte flere finne sammen som medvandrere for hverandre. Og skulle du trenge en medvandrer litt utenfor din egen «nære krets», er du velkommen til å ta kontakt med Gode Spor AS!
