Hvor mange mennesker det er, som lever helt normale liv og som opplever adventstida og jula som tunge dager, er nok langt flere enn vi kanskje tror. Adventstida og jula er gledens og forventingens tid. Og det er sårbarhetens og smertens tid. Er det rom for det sårbare og vanskelige, midt i gleden og forventningen?
Det gode og det vonde forsterkes
Det som er godt i livet og i relasjonene våre, forsterkes i adventstida og i jula. Og det som er vondt og vanskelig i livet og relasjonene våre, forsterkes også. Det som er vondt og vanskelig blir gjerne ekstra vondt og vanskelig, når glede og forventning spiller «hovedrollen» i omgivelsene vi er omgitt av i denne tida.
Det vonde og vanskelige i livene våre kan være ting som pågår her og nå. Eller det kan være ting som ligger tilbakelagt i tid, som vekkes til live når adventstida og jula gjør sitt «inntog» igjen. I møte med den forsterka gleden og forventningen som omgir oss, forsterkes også «motsatsen»; det sårbare og det smertefulle i eget liv.
Spørsmål uten enkle svar
Hvordan være sann mot sitt eget, og samtidig kunne ta del i andres annerledes opplevelse av denne tida? Er det mulig å være sann og ekte med begge delene? Hvordan håndtere smerten og sårbarheten i rammen av glede og forventning? Og hvordan er det å forholde seg til disse «ytterpunktene», som utspilles i eget eller andres indre? Hva gir vi rom for, og hva er lov å gi uttrykk for i tida vi befinner oss i?
Det finnes nok ingen enkle svar på spørsmål som disse. Det vil også være individuelle svar og måter å håndtere denne utfordringen på, og vil selvfølgelig variere ifra person til person.
Å spille en rolle
Når det å snakke sant om livet kolliderer med andres glede og forventning, kan det være enklere å «skru igjen krana» i eget indre, ikle seg ei maske og «spille med» så godt en kan i «gledens- og forventningens spil»l. Men er dette en farbar vei?
Og være ikledd maske og å «spille en rolle», er krevende over tid. Rollen fjerner oss mer og mer bort ifra den vi egentlig er, og skaper større avstand i relasjonene til de som står oss nær. For ei tid kan det å «skru igjen og ikle seg maske», være til hjelp for en begrenset periode. Det vil likevel ikke være en hensiktsmessig strategi i det lange løp. Ved å leve «avkoblet» seg selv og sitt eget indre, vil det kunne medføre at det sårbare og vanskelig får enda større og hardere grep i oss. Å spille en slik ensom rolle, er svært slitsomt å gjøre alene over lengre tid. Å få hjelp til å «tre ut» av rollen og la andre få del i det som utspilles i oss, er viktig og helt nødvendig. Det å velge å la en annen få et glimt av ansiktet bak maska, kan bidra til en mer farbar vei og en mer bærekraftig måte å leve på.
Å sette ord på sårbarheten
Det kan være vanskelig å ta initiativet til å sette ord på sårbarheten og smerten vi bærer med oss. Å finne en «passende anledning» til å bringe det tunge frem i rammen av gleden og forventningen rundt oss, er ikke alltid like enkelt. Vi kan også oppleve det vanskelig å finne ord som gir uttrykk for det sårbare vi bærer med oss. Dette er ikke nødvendigvis en enkel prosess, særlig hvis vi ikke har gjort dette noe særlig før. Det er da vi trenger å hjelpe hverandre på vei.
Hva kan vi gjøre?
Når vi ikke har ord for eller svar på spørsmål vi strever med, er det som regel nyttig å få innspill ifra andre. Dette gjøres blant annet ved å våge og snakke om det sårbare og vanskelige. Våg å sett ord på hvordan sårbarheten din aktiveres i denne tida. Våg å være ærlig og snakk sant om det som rører seg i deg. Gjør dette sammen med noen du er trygg på, har en god relasjon med og har tillit til. Og våg å være den personen som spør noen av dine nære om hvordan de opplever tida vi nå befinner oss i.
Nedenfor er noen spørsmål som kan være til hjelp for å skape rom for det sårbare og vanskelige, midt i gleden og forventningen.
Spørsmål som kan åpne for samtale
Hvilke minner bærer du med deg ifra barndommens jul? Hvilke tanker og følelser vekker adventstida og jula i deg? Hva gir deg glede i denne tida? Når kan du kjenne på forventning? Hva ønsker du å flykte ifra eller «hoppe over»? Hva bærer du på av sorg og savn som blir forsterket i adventstida og jula? Hvordan kan jeg støtte deg i din sårbarhet i denne tida?
Et felles oppdrag
La oss sammen legge til rette for å skape det rommet som kan bidra til at det sårbare og vanskelige får en større plass iblant oss, i tida vi befinner oss i. La oss våge, i rammen av glede og forventning, og være ærlige nok med oss selv og andre. Og la oss erkjenne og anerkjenne at adventstida og jula er ei tid der det gode og det vonde i våre liv og relasjoner forsterkes.
Med ønske om ei adventstid og jul der vi sammen skaper rom for både det sårbare og vanskelige, og for gleden og forventningen i og iblant oss.
